Pårørende: Den tause styrken – og den skjulte slitasjen
Å være pårørende til noen som sliter med psykiske lidelser er å være støtte, vakt, klippe og skyteskive – alt på én gang.
Ofte gjør man det uten å nøle, fordi man er glad i. Fordi man vil bidra. Fordi det trengs.
Men det tærer.
Du som står ved siden av – blir også sliten
Det er lett å glemme. Midt i alt det som raser – utredninger, avslag, nedturer, håp og frykt – så tenker man at det ikke handler om deg. Du skal jo bare støtte.
Men virkeligheten er: Pårørende blir slitne. Mentalt, følelsesmessig og fysisk.
Det du kanskje ikke sier høyt – og som mange av oss ikke sier – er at det kan være tungt, ensomt og utmattende å bære denne rollen.
Og ofte er det akkurat det vi ikke vil vise. Vi vil jo ikke at den som allerede sliter, også skal bære vår utmattelse. Det gir dårlig samvittighet. Så vi tier.
Men stillheten beskytter ingen.
Pårørendeskade – når omsorgen blir en belastning
Du har kanskje ikke hørt begrepet før, men det finnes:
Pårørendeskade handler om den slitasjen som gradvis oppstår når man over tid er den som støtter – uten selv å få støtte.
Det kan vise seg som:
-
Søvnproblemer
-
Lavt energinivå
-
Følelse av hjelpeløshet eller fastlåsthet
-
Tap av glede og interesse
-
Sinne, irritabilitet eller gråt uten tydelig årsak
-
Økt isolasjon og sosial tilbaketrekning
Du trenger ikke ha en diagnose for å ha det vanskelig.
Og du trenger ikke vente til det blir verre før du ber om hjelp.
Du har lov til å søke støtte selv
Mange pårørende tenker:
«Men jeg er jo ikke syk – hvorfor skulle jeg gå til noen og snakke?»
Svaret er enkelt: For å ikke bli det.
Pårørendesamtaler er ikke terapi i tradisjonell forstand. Det handler om:
-
Å hente styrke
-
Å ventilere
-
Å forstå egne grenser
-
Å finne språk for det som er vanskelig
-
Å lære hvordan du best kan være der – uten å bli borte selv
Det er ikke egoisme. Det er ansvar.
Fra en som vet:
«Jeg har stått ved siden av en som har kjempet mot GAD og tilbakevendende depresjon. Jeg har sett hvordan DPS har sviktet, og jeg har kjempet for å holde oss begge flytende. Men jeg forsto først senere at jeg også trengte hjelp. Ikke fordi jeg var svak – men fordi jeg hadde vært sterk for lenge, alene.»
Til deg som er pårørende:
-
Du er ikke usynlig
-
Du er ikke egoistisk
-
Du har rett på støtte
-
Og du trengs – ikke som martyr, men som medmenneske
Ta vare på deg selv. Det er den mest langvarige formen for støtte du kan gi.