Når hjelpen blir en prøvetid: Maktubalanse og uverdig behandling i spesialisthelsetjenesten
Det vi har opplevd i denne saken – fra første henvisning til der vi står i dag – har vært dypt tragisk. Dette handler ikke om å gå etter enkeltpersoner. Det handler om en systemsvikt og en praksis som har vært preget av avvisning, bagatellisering og manglende respekt.
Allerede ved første avslag ble det klart at man ikke tok hensyn til grunnleggende faglige begreper, som tilbakevendende depresjon. Når en person søker hjelp igjen, er ikke det et svakhetstegn – det er ofte en naturlig del av sykdomsforløpet.
Så følger en ny henvisning, der det legges ved en grundig epikrise fra ekstern psykolog og en rekke nye momenter. Likevel avslås henvisningen med den rutinemessige formuleringen: «Intet nytt fremkommet.» Da må man spørre: blir dokumentene faktisk lest og vurdert?
Når en av dem som deltok i dette avslaget senere får ansvar for vurderingssamtalen, og samtidig leverer en skjev og nedtonet fremstilling av både funksjonsfall og alvorlighetsgrad, så oppstår det spørsmål om habilitet – og om pasienten noensinne hadde en reell sjanse til å bli hørt.
Det var først under second opinion at vi opplevde å bli tatt på alvor. Det ga et lite håp. Men dette håpet ble raskt slått i stykker da hun ble tildelt en behandler som ikke viste noen reell fremdrift eller fleksibilitet.
Det er en dyp ironi i at da hun tidligere tilhørte en annen DPS, fikk hun faktisk hjelp. Ikke uten kamp – men det fungerte. Det er først etter at hun havnet inn under DPS Strømmes område at det begynte å ligne et slags byråkratisk helvete.
Vi ser alvorlige brudd på forvaltningslovens krav om behandling uten ugrunnet opphold, og en gjennomgående mangel på respekt – både for pasienten, for pårørende, og for det dokumenterte faglige grunnlaget som er levert.
Dette handler ikke om en pasient preget av sosiale medier, diagnose-shopping eller selvdiagnose. Hun har hatt psykiske helseutfordringer siden barndommen, med dype, veldokumenterte traumer og langvarige belastninger. Diagnosen tilbakevendende depresjon er ikke tatt ut av løse luften.
Å antyde at «vi kan ikke hjelpe deg fordi det ikke hjalp forrige gang» vitner om manglende forståelse av selve sykdomsbildet. Hvis man hadde brukt samme logikk på kreft, ville ingen med tilbakefall fått behandling. Psykisk sykdom fortjener samme respekt.
Når behandling gjøres betinget – og trygghet blir byttet ut med makt
En annen viktig side av denne saken handler om makt – og pasientens trygghet.
Da hun endelig fikk beskjed om at «i første omgang blir det fem timer med fokus på depresjon», var det aldri en reell behandlingsstart. Det var en prøvetid. Et signal om at tilbudet ikke er gitt – det er betinget. Det gir ikke trygghet, bare usikkerhet: Hva må jeg gjøre for å få fortsette? Hva må jeg passe meg for å ikke miste hjelpen?
Og da oppstår situasjoner hvor pasienten må svare på spørsmål som ikke har noe riktig svar.
Et konkret eksempel: Hun ble spurt om hun kunne se for seg en nedtrapping av medisiner.
Men hva betyr det, når forbruket allerede er 0,5–1 valium i uka, og kanskje én stilnoct i måneden?
Sier man ja, høres det ut som man innrømmer et overforbruk.
Sier man nei, fremstår man rigid eller medisinavhengig.
Det er en klassisk catch-22. Et spørsmål uten trygge svar.
Men i denne settingen kunne hun ikke si det opplagte:
«Dette fokuset på medisiner er urimelig. Forbruket er lavt og stabilt.»
Slike uttalelser blir for risikable, når det allerede er gjort klart at videre tilbud vurderes etter fem timer. Da handler det ikke lenger om relasjon eller behandling – det handler om å oppfylle forventninger man ikke vet hvor går.
Da har vi ikke lenger et helsevesen som møter pasienten der hun er.
Vi har et system som måler lydighet, ikke behov.
Et system som kontrollerer, ikke helbreder.
Og det er uverdig.