Vurderingstime: Når alt står på spill – og noen ganger går skeis
Etter henvisning og eventuell klage kommer du kanskje dit:
En vurderingstime. Dette er samtalen hvor DPS skal avgjøre om du får behandling eller ikke.
Det kan være starten på noe viktig.
Eller det kan bli en katastrofe – slik vi selv opplevde.
Ikke gå alene
Vi fikk et tydelig råd i forkant:
«Ikke gå alene. Ikke denne gangen.»
To personer husker mer. To personer kan utfylle hverandre.
Og – i verste fall – kan to personer beskytte mot feil, bevisst eller ubevisst.
Vår vurderingstime: En varslet bakoversveis
Vi møtte opp til vurderingstime. Samboer og pasient – klare, åpne, ærlige.
Det gikk helt greit, syntes vi. Litt anspent stemning, kanskje. Men vi trodde vi hadde blitt hørt.
Men da vi leste journalnotatet etterpå?
Bakoversveis. Sjokk. Sinne. Fortvilelse.
Pasienten følte seg feilrepresentert. Samtalen var gjengitt med en vri – og et alvorlig omdreiningspunkt var dette:
«Det kommunale er ikke prøvd.»
Når realitet og system krasjer
Dette utsagnet var – og er – direkte feil.
Pasienten hadde gått jevnlig til fastlegen i over ti år, én gang i måneden, utelukkende for psykisk helse.
Ikke for luftveisplager. Ikke for mageknip.
Men som forebygging og oppfølging etter tidligere depresjonsbehandling.
Fastlegen var hennes førstelinjetjeneste – hennes psykiatriske støtte.
Å si at det «kommunale ikke er forsøkt» er enten uvitenhet eller strategi for avslag.
Hvem får troen? Den profesjonelle – eller pasienten?
Hadde vi ikke vært to stykker i det rommet, hadde det blitt ord mot ord.
Og la oss være ærlige:
I slike saker vinner som regel den med tittelen på navneskiltet.
Pasienten er bare en sårbar person i krise. Behandleren er profesjonell.
Og systemet lener seg som oftest mot «fagpersonens vurdering».
Vårt råd? Skriv alltid umiddelbar tilbakemelding
Vi skrev et omfattende notat. Punkt for punkt. Detaljert. Saklig.
Vi dokumenterte, presiserte og utfordret.
Resultatet?
Second opinion.
En ny vurdering, med en ny fagperson – og plutselig var tonen en annen:
«Fastlegen er jo det kommunale. Du har jo gjort det du skal. Du må jo få hjelp.»
Ikke tro at dette var slutten
Vi skulle ønske vi kunne si «og så ordnet det seg».
Men det var bare starten på en kronglete vei full av fartsdumper.
Men uten det notatet – og uten at vi var to – ville vi aldri fått second opinion.
Husk dette:
-
📌 Gå aldri alene til vurderingstime
-
📌 Be om kopi av journalnotat så snart det er klart
-
📌 Skriv tilbake hvis noe er feil eller mangelfullt
-
📌 Bruk din stemme – tydelig og konkret
For vurderingstimen er ofte det skjulte nåløyet.
Det som avgjør om du får hjelp – eller blir skjøvet ut igjen.
Da gjelder det å være forberedt. Sammen.