Henvisning til DPS: Når man må gjøre jobben selv
Å få hjelp i spesialisthelsetjenesten skal være enkelt – i teorien.
Men i praksis opplever mange at henvisningen deres blir avvist. Noen ganger med god grunn. Andre ganger på bakgrunn av summariske vurderinger, feiloppfatninger eller systempress.
Noen fastleger gjør så godt de kan, men de har begrenset med tid, begrenset med ressurser, de har gjerne opptil 50 pasienter på en dag, de skal så bruke sin fritid på å skrive henvisninger, noe de ikke engang får betalt for. De aller fleste leger er gode, og får dette til, men for hver ting du klargjør på forhånd for fastlegen din, jo lettere er det å sørge for at henvisningen får det trykket den fortjener.
Vi vet hvordan det føles. Vi har stått midt i det. Og i tilfellet her har vi en fastlege som har gått langt over forventning, allikevel feilet det hos DPS.
Første henvisning: «Fastlegen gjør en god jobb»
Vår første henvisning ble sendt i august 2023. Den var grundig, skrevet av fastlegen som har fulgt pasienten i over ti år med månedlige samtaler. Likevel kom avslaget raskt, med en kort begrunnelse:
«Fastlegen gjør en god jobb – DPS er ikke nødvendig.»
Ingen vurdering av pasientens funksjon. Ingen omtale av helhetsbildet. Ingen individuell vurdering.
Vi satt igjen med en følelse av å ha blitt avvist uten egentlig å ha blitt vurdert.
Strategisk neste forsøk: «Dette kan de ikke avvise»
Etter dette første avslaget bestemte vi oss for å gjøre det ordentlig. Strategisk. Taktisk.
Vi gikk til en erfaren psykolog via Onlinepsykologene, fordi de hadde kort ventetid og tillot oss å velge en behandler som passet. Det kostet fullpris, men det var verdt det – fordi målet var klart:
Vi skal ha en henvisning som er så grundig at de ikke kan avvise oss.
Denne gangen bestod henvisningen av:
-
Vurdering fra fastlegen
-
Epikrise fra psykologen
-
En personlig uttalelse fra pasienten
-
En uttalelse fra nærmeste pårørende (skrevet av samboer)
Fastlegen støttet henvisningen fullt ut. Psykologen vurderte symptomene som forenlig med tilbakevendende depresjon og GAD (generalisert angstlidelse). Pårørende hadde beskrevet tydelige observasjoner. Alt var på plass.
Men avslaget kom igjen.
Denne gangen med den nesten absurde formuleringen:
«Intet nytt fremkommet.»
Lærdom: Du må bygge en henvisning som tåler systemets svakheter
Etter to avslag og en uverdig kartleggingssamtale med feil og bagatellisering, fikk vi først innvilget utredning etter en klage og second opinion – ikke fordi henvisningen plutselig endret seg, men fordi vi til slutt fikk en behandler som faktisk leste den og forsto alvoret.
Derfor deler vi disse rådene:
📌 1. Ikke stol blindt på at fastlegen alene når gjennom
– Selv gode fastleger får avslag på grundige henvisninger
– Legg ved uttalelse fra psykolog (privat hvis du har mulighet)
– Skriv en egen uttalelse som forteller hvordan du har det
– La gjerne pårørende skrive et vedlegg (det er tillatt)
📌 2. Henvisningen bør svare på disse punktene:
-
Funksjon i hverdagen (søvn, arbeid, sosialt, selvfølelse)
-
Symptomer og utvikling over tid
-
Hva som er forsøkt tidligere (kommunale tilbud, terapi, medisin)
-
Hvorfor det nå er behov for DPS
📌 3. Ikke vær redd for å være taktisk
– Dette handler ikke om å overdrive, men om å bli hørt
– Systemet feiltolker ofte «hverdagsfungering» som fravær av alvor
– Fagfolk og pårørende kan utfylle bildet bedre enn du klarer alene
Kort sagt:
En god henvisning er ikke bare medisinsk – den er strategisk.
Den må være så grundig, dokumentert og nyansert at det blir vanskelig å avvise den uten å begå feil.
Og selv da – som vi erfarte – kan det likevel skje.
Men da har du i det minste grunnlag for å klage.