Om DPS – styrker, utfordringer og menneskelige faktorer
Distriktspsykiatriske sentre (DPS) er en viktig del av det norske psykiske helsevesenet. De fleste som kommer i kontakt med DPS opplever at de får god hjelp. Det er et godt tegn – det betyr ofte at pasienten har klart å formidle sine behov, og at det har oppstått et godt samarbeid med en behandler de føler seg trygg på.
Samtidig finnes det unntak. Noen opplever at møtet med DPS ikke fungerer slik de hadde håpet. Ofte handler dette ikke om “dårlige” behandlere, men om noe mer grunnleggende: menneskelig kjemi, ulik personlighet eller misforståelser underveis.
Mennesker er forskjellige
Vi har alle ulike måter å møte verden på:
-
Noen er bestemte og direkte.
-
Andre er forsiktige eller stillferdige.
-
Noen deler tankene sine uten filter, mens andre trenger tid og trygghet før de sier noe.
-
Noen har tillitsproblemer, men klarer ikke å uttrykke det.
Når en pasient med rolig, forsiktig personlighet møter en behandler med sterk, energisk stil, kan det bli krevende å si fra om egne behov. Og motsatt – en veldig direkte pasient kan oppleves som overveldende for en behandler som er mer forsiktig i sin tilnærming.
Behandlerens verktøykasse
Behandlere har metoder de trives med og opplever at gir gode resultater. Hvis en metode fungerer godt for mange pasienter, kan det være fristende å bruke den ofte – selv om den ikke passer for alle.
Hvis kjemien samtidig ikke stemmer, kan pasienten oppleve at det er vanskelig å nå frem med sitt syn, og det kan skape avstand.
Den menneskelige faktoren
DPS er bemannet av mennesker – med styrker, svakheter, følelser og frustrasjoner, som alle andre. Behandlere snakker med hverandre, også på pauserommet, og det kan være både nyttig og nødvendig. Erfaringsutveksling kan gi gode ideer og nye tilnærminger.
Utfordringen oppstår hvis frustrasjon får farge samtalen. Da kan bildet som formidles til en kollega være ufullstendig – og føre til at kollegaen ubevisst bekrefter et ensidig syn, uten å få hele historien. I verste fall kan dette påvirke beslutninger om videre behandling.
Et bilde på det hele
Det kan være nyttig å tenke på det som å se en bil naboen nettopp har kjøpt. Du legger merke til at interiørfargen ikke faller i smak hos deg, men for eieren er det akkurat den fargen som gir glede. Når vi lar detaljer vi personlig ikke liker overskygge helhetsbildet, mister vi evnen til å se situasjonen fra den andres perspektiv.
Oppsummert: DPS gjør i stor grad en god jobb. De fleste pasienter er fornøyde, og det skal vi være glade for. Men når det går galt, handler det ofte om kommunikasjon, personkjemi og menneskelige mekanismer – ikke nødvendigvis mangel på vilje eller kompetanse.